Gjør din plikt, og litt til, så kanskje, kanskje du får din rett.

-tankegulp fra bak steingjerdet om det medmenneskelige Norge

Etter bare knappe 120 år med demokrati, og røft 50 år med velferdsstat er det fantastisk å se hvor langt vi er kommet her i landet på noen områder. Men etter hele nesten 120 år med demokrati, og over et halvt århundrede med velferdsstat burde det snart være allmen aksept for noen reformer i og av de offentlige vesenene. Først vil jeg ta til ordet for at vi bør innføre hjertevarme som prioritert kvalifikasjon ved utlysninger av stillinger i alle deler av det offentliges helsemessige, sosiale eller pedagogiske virke.

Hjertevarme og brukbar fornuft.

Det ville skapt en revolusjon. Mennesker over hele landet ville stå i fare for å bli oppfattet som og behandlet som nettopp det - mennesker - i alle sine mange små og store møter med det offentlige Norge.

Det er stadig fremkommet eksempler på at mennesker i tøffe livssituasjoner ("selvforskyldt" eller omstendighetsavhengig - spiller ingen rolle når krisen er på vei) som søker velferdsforsterkninger for å opprettholde eller gjenvinne leveevne og livskvalitet som inspirerer til vidre liv, føler seg tråkka på av NAV eller sosialtjenesten, helse eller psykologitjenesten.

Mørketallene er helt sikkert enorme. Mange vegrer seg for å fortelle når de blir utsatt for overgrep. Og når "hjelp" ytes, (eller avslås) på en måte som er fullstendig blottet for omsorg og medmenneskelighet oppleves det av mange som et overgrep. Det går på verdigheten løs. Noen reagerer med sinne. Blir bråkemakere som ihvertfall skal kues, for man oppfører seg ordentlig på offentlige kontorer må vite. Andre svelger tårene sammen med resten av stoltheten, og holder kanskje fortvilelsen godt unnagjemt for ektefeller og barn. Eksemplene er for mange. Jeg har sett folk kjempe hardt og lenge for å få tilkjent det som er definert som rettigheter. Jeg har selv kjempet ved anledninger. Noe av det som gnager folk istykker er tiden som går når det først oppstår problemer i en søknadsprosess e.l. Jeg vil påstå at det er slik at de fleste venter for lenge med å be om hjelp når de virkelig trenger det, også fordi den hjelpen som faktisk finnes er noe man må finne frem til selv. Jeg vil også påstå at de fleste ikke planlegger å miste jobben, bli syke eller havne i en sosial og/eller økonomisk krise.

Når man snakker om måneder i saksbehandlingstid i en sak som skal demokratisk avgjøres og hvor alle skal kunne bli hørt igjennom saksbehandlingen og alle hensyn best mulig ivaretas, er det relativt kort tid. Tre måneder fra en sak kommer opp, til den blir politisk avgjort er rimelig raskt. Tre måneder for et individ å vente på et svar fra en offentlig etat er relativt sett ganske lang tid. Er ikke prblemene akutte allerede kan de fort bli det i ventetidsvakumet. Å vente i åresvis, mens det skyfles papirer frem og tilbake, og møter avholdes der ingen spørsmål egentlig blir besvart og du blir behandlet som tallene på en dataskjerm er mer enn nok tilleggsbør til å ta knekken på mange. Heller ikke de som endelig vinner frem, som endelig kan slutte kjempe opplever glede over å få rett. Det skulle finnes tall på hvor mange som ender med å tilbringe tid i psykiatrisk behandling som en direkte konsekvens av møter og motstand fra NAV og andre tidvise uvesener. I møtet med individet er offentligheten alltid størst. Det er viktig at det gjenspeiles i raushet. At rettighetene og behovene blir vurdert på en skikkelig måte. At man blir møtt med litt hjertevarme og fornuft. Når folk står på beina igjen, da kan man dra frem pliktene i sterkere og sterkere grad.

Jeg har, som noen sikkert vil anta av engasjementet, plenty med egenerfaringer, og er definitivt farget i mitt syn av det jeg selv har opplevd og det jeg lærer om andres erfaringer når jeg spør høyt om dette er vanlig, eller bare min personlige dårlige karma. Det er visst vanlig. Mer enn vanlig. Noen steder er det nesten normen. Setter du foten innenfor et kontor som deler ut penger under ulike navn er du ansett for å være en snylter som ikke har "prøvd alt", som er ute etter "lette penger" fordi du ikke gidder ta en sånn jobb som alle må ha for å telles med.

For all del. Det finnes alltid de som av ulike grunner ikke gidder. Som prøver å flyte på rettighetene. Men det er ikke verdt å herse med alle for å røyke ut noen få. De menneskelige kostnadene blir så store.

PS

Sjøl spurte jeg nylig spørsmålet i en klagesak til NAV, at siden grunnlaget for det raske avslaget nå var tilbakevist bortenfor tvil, og ankebehandling kan ta dobbelt så lenge (seks mnd) som vanlig søknadsbehandlingstid, burde jeg da ikke heller bare søke på nytt? Jeg fikk ikke noe verbalt svar. Men anken er levert alt, og jeg har erfaring nok til å resignere fort fra alle optimistiske ideer om at det finnes et sted der gjerdet er litt lavere. Jeg hadde sikkert bare fått et avslag i posten begrunnet i at saken var registrert til klagebehandling…