mandag 13. september 2010

Kongehusets kronechakra


Ære være Kongen, for at han den dagen lille prinsessen hans kom og sa : "Pappa, jeg tror på engler. Gjør du?" svarte som en god far og en god kristen "så flott! Ja, det gjør jeg også".

Jeg innbiller meg at det kunne ha skjedd slik. Uansett, jeg kjenner til tross for (eller kanskje på grunn av?) mitt prinsippielle republikanske standpunkt i spørsmålet om et moderne demokrati bør la saker avgjøres av Kongen i statsraad, et behov for å snakke litt høyt om hvor forbannet heldige vi nå engang er med det kongehuset vi er sjenket.

Jeg trådde mine barnesko også rundt Skaugum. Hadde en "apperance" som førsteklassing ved Jansløkka barneskole, som ligger rett ved hovedporten til dengang kronprins Harald og kronprinsesse Sonja sitt hjem i Asker. Etter skoletid var jeg hos vaktmesteren og kona, som bodde i et hus som lå mellom skolen og porten. Jeg tilbragte en daglig dose tid med å synge for gardistene, noe de stakkar guttene ikke kunne si noe på men bare måtte tåle (Sikkert festlig med en syvåring som kommer forbi hver dag for å synge "En millitær, en millitær han er en mann med sure tær" og andre prepubertale slagere).
Jeg har også stått i vinduet i vaktmesterboligen og sett over på gresset på andre siden av gjerdet og sett en ung gutt spille fotball alene, og følt forvirring over at jeg ikke kunne spørre om han ville leke med meg. Nå er det litt for sent for det siste, gutten er godt gift og skal bli konge en dag. Det ble ikke denne alenemoren som kapret prinsen, i monarkiets rette forstand. Men at det var en alenmor, attpåtil en med en "fortid", (noe alle ikke-alenemødre av "bedre" avstamming visstnok er ubelemret med) det er jo ikke til å komme rundt at det er ganske kult. Ikke bare i seg selv, men like mye fordi det atter eksponerte kongehusets romslighet. Det sier mye om Kongen. Samme pappa som tror på engler og sier til prinsessen sin at hun må følge lyset hun ser, han sier til sin sønn når han finner Henne, kvinnen han vil ha, at det er kjærligheten som er veien. Om det er henne, så får de stå sammen og elske hverandre uansett hva som kommer. Kongen selv viste sin sterke, selvstendige natur i disse spørsmål også da han valgte sin dronning. Og hans far igjen tilkjente ham retten til å velge selv. Det ser ut til at det alltid har vært rom for kjærlighet i vår nyere tids relativt korte kongerekke.
Å stå for sin sannhet så åpent og ærlig som Märtha Louise gjør gjennom sitt virke, når dette bryter med store deler av folket sine forventninger til hva hun bør ta seg til som kongelig har bragt mye motstand det også. Men hun får velge selv. Kongen og Dronningen er grenseløse i sin kjærlighet til og i sin aksept for sine barn. Som liberaler kan jeg ikke annet si enn at Norge neppe kunnet funnet en bedre foregangsfamilie å se til om vi så hadde valgt den selv. Gjennom kongehusets kronechakra stråler en fontene av lys, og det lyset manifisterer seg i kjærlighet. Hvor nydelig er ikke det? Jeg sier det igjen; vi er rimelig heldige med det kongehuset vi nå engang har. Jeg hadde ikke nølt med å velge Kongen til President!

Jen

fredag 20. august 2010

Gjør din plikt, og litt til, så kanskje, kanskje du får din rett.


-tankegulp fra bak steingjerdet om det medmenneskelige Norge


Etter bare knappe 120 år med demokrati, og røft 50 år med velferdsstat er det fantastisk å se hvor langt vi er kommet her i landet på noen områder. Men etter hele nesten 120 år med demokrati, og over et halvt århundrede med velferdsstat burde det snart være allmen aksept for noen reformer i og av de offentlige vesenene. Først vil jeg ta til ordet for at vi bør innføre hjertevarme som prioritert kvalifikasjon ved utlysninger av stillinger i alle deler av det offentliges helsemessige, sosiale eller pedagogiske virke.

Hjertevarme og brukbar fornuft.

Det ville skapt en revolusjon. Mennesker over hele landet ville stå i fare for å bli oppfattet som og behandlet som nettopp det - mennesker - i alle sine mange små og store møter med det offentlige Norge.


Det er stadig fremkommet eksempler på at mennesker i tøffe livssituasjoner ("selvforskyldt" eller omstendighetsavhengig - spiller ingen rolle når krisen er på vei) som søker velferdsforsterkninger for å opprettholde eller gjenvinne leveevne og livskvalitet som inspirerer til vidre liv, føler seg tråkka på av NAV eller sosialtjenesten, helse eller psykologitjenesten.

Mørketallene er helt sikkert enorme. Mange vegrer seg for å fortelle når de blir utsatt for overgrep. Og når "hjelp" ytes, (eller avslås) på en måte som er fullstendig blottet for omsorg og medmenneskelighet oppleves det av mange som et overgrep. Det går på verdigheten løs. Noen reagerer med sinne. Blir bråkemakere som ihvertfall skal kues, for man oppfører seg ordentlig på offentlige kontorer må vite. Andre svelger tårene sammen med resten av stoltheten, og holder kanskje fortvilelsen godt unnagjemt for ektefeller og barn. Eksemplene er for mange. Jeg har sett folk kjempe hardt og lenge for å få tilkjent det som er definert som rettigheter. Jeg har selv kjempet ved anledninger. Noe av det som gnager folk istykker er tiden som går når det først oppstår problemer i en søknadsprosess e.l. Jeg vil påstå at det er slik at de fleste venter for lenge med å be om hjelp når de virkelig trenger det, også fordi den hjelpen som faktisk finnes er noe man må finne frem til selv. Jeg vil også påstå at de fleste ikke planlegger å miste jobben, bli syke eller havne i en sosial og/eller økonomisk krise.

Når man snakker om måneder i saksbehandlingstid i en sak som skal demokratisk avgjøres og hvor alle skal kunne bli hørt igjennom saksbehandlingen og alle hensyn best mulig ivaretas, er det relativt kort tid. Tre måneder fra en sak kommer opp, til den blir politisk avgjort er rimelig raskt. Tre måneder for et individ å vente på et svar fra en offentlig etat er relativt sett ganske lang tid. Er ikke prblemene akutte allerede kan de fort bli det i ventetidsvakumet. Å vente i åresvis, mens det skyfles papirer frem og tilbake, og møter avholdes der ingen spørsmål egentlig blir besvart og du blir behandlet som tallene på en dataskjerm er mer enn nok tilleggsbør til å ta knekken på mange. Heller ikke de som endelig vinner frem, som endelig kan slutte kjempe opplever glede over å få rett. Det skulle finnes tall på hvor mange som ender med å tilbringe tid i psykiatrisk behandling som en direkte konsekvens av møter og motstand fra NAV og andre tidvise uvesener. I møtet med individet er offentligheten alltid størst. Det er viktig at det gjenspeiles i raushet. At rettighetene og behovene blir vurdert på en skikkelig måte. At man blir møtt med litt hjertevarme og fornuft. Når folk står på beina igjen, da kan man dra frem pliktene i sterkere og sterkere grad.


Jeg har, som noen sikkert vil anta av engasjementet, plenty med egenerfaringer, og er definitivt farget i mitt syn av det jeg selv har opplevd og det jeg lærer om andres erfaringer når jeg spør høyt om dette er vanlig, eller bare min personlige dårlige karma. Det er visst vanlig. Mer enn vanlig. Noen steder er det nesten normen. Setter du foten innenfor et kontor som deler ut penger under ulike navn er du ansett for å være en snylter som ikke har "prøvd alt", som er ute etter "lette penger" fordi du ikke gidder ta en sånn jobb som alle må ha for å telles med.

For all del. Det finnes alltid de som av ulike grunner ikke gidder. Som prøver å flyte på rettighetene. Men det er ikke verdt å herse med alle for å røyke ut noen få. De menneskelige kostnadene blir så store.


PS


Sjøl spurte jeg nylig spørsmålet i en klagesak til NAV, at siden grunnlaget for det raske avslaget nå var tilbakevist bortenfor tvil, og ankebehandling kan ta dobbelt så lenge (seks mnd) som vanlig søknadsbehandlingstid, burde jeg da ikke heller bare søke på nytt? Jeg fikk ikke noe verbalt svar. Men anken er levert alt, og jeg har erfaring nok til å resignere fort fra alle optimistiske ideer om at det finnes et sted der gjerdet er litt lavere. Jeg hadde sikkert bare fått et avslag i posten begrunnet i at saken var registrert til klagebehandling…

fredag 28. mai 2010

Det står kuer utenfor porten og vil inn


Jeg liker kuer. Men vil helst at de beveger seg på andre siden av steingjerdet.