Ære være Kongen, for at han den dagen lille prinsessen hans kom og sa : "Pappa, jeg tror på engler. Gjør du?" svarte som en god far og en god kristen "så flott! Ja, det gjør jeg også".
Jeg innbiller meg at det kunne ha skjedd slik. Uansett, jeg kjenner til tross for (eller kanskje på grunn av?) mitt prinsippielle republikanske standpunkt i spørsmålet om et moderne demokrati bør la saker avgjøres av Kongen i statsraad, et behov for å snakke litt høyt om hvor forbannet heldige vi nå engang er med det kongehuset vi er sjenket.
Jeg trådde mine barnesko også rundt Skaugum. Hadde en "apperance" som førsteklassing ved Jansløkka barneskole, som ligger rett ved hovedporten til dengang kronprins Harald og kronprinsesse Sonja sitt hjem i Asker. Etter skoletid var jeg hos vaktmesteren og kona, som bodde i et hus som lå mellom skolen og porten. Jeg tilbragte en daglig dose tid med å synge for gardistene, noe de stakkar guttene ikke kunne si noe på men bare måtte tåle (Sikkert festlig med en syvåring som kommer forbi hver dag for å synge "En millitær, en millitær han er en mann med sure tær" og andre prepubertale slagere).
Jeg har også stått i vinduet i vaktmesterboligen og sett over på gresset på andre siden av gjerdet og sett en ung gutt spille fotball alene, og følt forvirring over at jeg ikke kunne spørre om han ville leke med meg. Nå er det litt for sent for det siste, gutten er godt gift og skal bli konge en dag. Det ble ikke denne alenemoren som kapret prinsen, i monarkiets rette forstand. Men at det var en alenmor, attpåtil en med en "fortid", (noe alle ikke-alenemødre av "bedre" avstamming visstnok er ubelemret med) det er jo ikke til å komme rundt at det er ganske kult. Ikke bare i seg selv, men like mye fordi det atter eksponerte kongehusets romslighet. Det sier mye om Kongen. Samme pappa som tror på engler og sier til prinsessen sin at hun må følge lyset hun ser, han sier til sin sønn når han finner Henne, kvinnen han vil ha, at det er kjærligheten som er veien. Om det er henne, så får de stå sammen og elske hverandre uansett hva som kommer. Kongen selv viste sin sterke, selvstendige natur i disse spørsmål også da han valgte sin dronning. Og hans far igjen tilkjente ham retten til å velge selv. Det ser ut til at det alltid har vært rom for kjærlighet i vår nyere tids relativt korte kongerekke.
Å stå for sin sannhet så åpent og ærlig som Märtha Louise gjør gjennom sitt virke, når dette bryter med store deler av folket sine forventninger til hva hun bør ta seg til som kongelig har bragt mye motstand det også. Men hun får velge selv. Kongen og Dronningen er grenseløse i sin kjærlighet til og i sin aksept for sine barn. Som liberaler kan jeg ikke annet si enn at Norge neppe kunnet funnet en bedre foregangsfamilie å se til om vi så hadde valgt den selv. Gjennom kongehusets kronechakra stråler en fontene av lys, og det lyset manifisterer seg i kjærlighet. Hvor nydelig er ikke det? Jeg sier det igjen; vi er rimelig heldige med det kongehuset vi nå engang har. Jeg hadde ikke nølt med å velge Kongen til President!
Jen
